Jeg er engelsklærer

Jeg er engelsklærer. Noen jobber som engelsklærere, jeg er det. Jeg tror det har noe med kjærlighet å gjøre. Ikke en sånn voldsom kjærlighet, men en stille forsiktig en.

Jeg har en privat ambisjon om å gjøre elevene mine best mulig i engelsk. Man kan få litt motbør hvis man sier det på lærerrommet, men engelsk er faktisk det viktigste faget på skolen ;-)

Jeg er blitt så gammel at jeg skjønner at jeg ikke kan og vet alt som er å vite om å undervise engelsk. Jeg har kommet dithen at jeg skjønner at det er umulig. Men det gjør meg ikke mismodig. Jeg ønsker å bli bedre, å forbedre meg. I allefall noen dager.

Enkelte ting er sånn at jeg vet dem, men jeg glemmer dem. Jeg glemmer at jeg vet det. Oftest viser det seg når jeg treffer mennesker. Før var det sånn at jeg kunne treffe et menneske og tenke at: "Deg kjenner jeg, jeg bare husker ikke hva du heter". Nå er det mer sånn at jeg treffer mennesker som ser litt rart på meg. Jeg tenker ikke noe særlig over det, og så brått, kanskje neste dag, husker jeg: Jo, det mennesket kjenner jeg jo faktisk."

Jeg begynner å bli gammel og glemsk. Men det er mye jeg husker også. Mest sånne litt uviktige ting. Ikke navn, avtaler og ting jeg burde gjort...

Jeg får betaling for å være engelsklærer, så jeg jobber som det også, altså! Faktisk! Men fremfor alt er jeg det inni meg. Hele døgnet. Jeg prøver å ikke være lærer hele døgnet. Jeg prøver å være mest lærer på i arbeidstiden, men noen ganger så må man bare resten av døgnet også.

For en engelsklærer som er engelsklærer, og ikke bare jobber som en, er den fineste følelsen at elevene har lært noe. Det gjør meg glad.